Historisk informasjon
om KABELVÅG og det gamle Vågan i Lofoten
Informasjon om
beliggenheten til Lofoten Rorbusuiter!
Nyt utsikten og tenk på en svunnen tid!
Lofoten: Kabelvåg (1 km fra Lofoten Fritids Rorbuer) er det eldste
fiskeværet i Lofoten, og det var her den kommersielle delen av
Lofotfisket startet for 1000 år siden. Til vågene rundt Kabelvåg, det
gamle Vågan, søkte fiskere fra hele det nordlige Norge for å høste sin
del av det årlige skreiinnsiget. Og Vågan vokste frem til å bli senter i
middelalderens Hålogaland. På Lofotmuseets eiendom i Storvågan, 1 km
vest for Kabelvåg (og 10 minutters gange fra rorbuene), ligger restene
av dette gamle senteret Vågar.
Utsikt fra Lofoten Rorbusuiter inn mot Vågar.
Grunnlaget for Vågans vekst var tørrfiskeksporten til Middelhavslandene.
Rundt år 1000 ble tørrfisken en handelsvare. Til å begynne med foregikk
nok eksporten direkte fra Nord-Norge, Vågan, og til utlandet. Men etter
hvert ble tørrfisken kjøpt opp av kjøpmenn som kom sørfra for å kjøpe
fisken og for å selge korn og andre nødvendige varer. Tørrfisken ble
ført til Trondheim og Bergen, etter hvert bare til Bergen, for eksport.
På den måten vokste Vågastevnet frem.
Det var altså i utgangspunktet et kjøpstevne.
Men også kongemakta ville utnytte den store folkeansamlingen i Vågan, og
etterhvert ble det etablert et tingstevne her. Tingstedet lå på
Brurberget (ca. 200-300m unna rorbuen) like ved Storvågan (rorbuen har
utsikt inn mot Storvågan), og det mest kjente tinget ble holdt i 1282.
Da ble den såkalte Vågaboka, som var ei egen lovbok for Vågan, opphevet.
Det var bare kongens egen lov som nå skulle gjelde i landet. Det var
visstnok også egne penger for Vågan, det såkalte Vågasølv.
I 1321 var erkebiskop Eiliv i Vågan og innstiftet et årlig prestestevne
hvor det ble bestemt at alle kirkene i Nord-Norge og erkebispestolen i
Nidaros skulle være representert ved sommerstevnet i Vågan. Dermed hadde
vi fått et komplett Vågastevne:
1. Kjøpstevne
2. Tingstevne
3. Prestestevne
Etter Svartedauen gikk det
tilbake med Vågan. Da fogden i Lofoten og Vesterålen, Erik Hansen
Schønnebøl, var her i 1591, skrev han at Vågan, som hadde vært et
kjøpsted, nå ikke var noe annet enn et armt fiskevær og at "der bor
ikkun 10-12 arme stavkarle".
Senere vokste det frem et nytt senter i Kabelvåg, og på slutten av
1800-tallet hadde Kabelvåg fått en bymessig bebyggelse og stedet var
uten tvil "Lofotens hovedstad" med politi, lensmann, sorenskriver, prost
og fremfor alt var stedet et handelssenter. Et annet tegn på Kabelvågs
sentrale plass i Lofoten var avisene. Ikke mindre enn fire aviser kom ut
her til forskjellig tid, i året 1895 kom det ut tre aviser samtidig.
Kabelvåg var også en av de kjente markedsplassene langs kysten. Dette
markedet hadde, som vi har hørt, tradisjoner langt tilbake i tiden. Da
det første markedet ble holdt i 1882, så var det en gjenopptagelse av
det gamle Vågastemnet fra middelalderen. Under Vågastemnet var det
omsetninga av tørrfisk som var den bærende kraft, mens Kabelvågmarkedet
i nyere tid mer hadde preg av forlystelser. Hit kom folk for å kjøpe,
selge, underholde eller bli underholdt. Det siste markedet i Kabelvåg
ble holdt i 1939.
Med motoriseringen av kystskipene gikk det tilbake med Kabelvåg. Havna
var for dårlig, og Svolvær overtok nesten all båttrafikk og dermed også
den nye veksten. Til tross for at stedet har vært herjet av mange større
branner, har likevel den gamle trehusbebyggelsen vært et varemerke for
Kabelvåg. Men med de to siste brannene, 8. desember 1991og 13. juni
1992, er så godt som alle de eldste bygningene i Storgata gått tapt.
I dag er Kabelvåg først og fremst et skole- og kultursenter. Stedet har
videregående skole, kunstskole, folkehøgskole og Nordland Videoverksted
med utdanning innen film.
I Storvågan, 1 km vest for Kabelvåg og Lofoten Fritid Rorbuer, ligger
det innenfor grensene for det gamle middelaldersenteret, et kultur- og
turistsenter. Der finner vi Lofotmuseet som er regionmuseum for Lofoten.
På museets eiendom foregår det årlige arkeologiske utgravninger i regi
av stiftelsen Vågastemne. Dette er et pilotprosjekt hvor skoleungdom i
stor utstrekning får delta i utgravningene. Videre har vi Galleri
Espolin hvor storparten av Kaare Espolin Johnsons bilder er utstillet.
Samlingen er en gave fra kunstneren til Vågan kommune. Lofotakvariet og
turist- og rorbuanlegget Nyvågar er med på å gjøre Storvågan til et
unikt område.
(Utdrag av Kongebrosjyre fra 1992 skrevet av Håkon Brun. (© 1992))
Vågan Historielag
Gamle og nye bilder fra området!
Noen av bildene er benyttet til utsmykking i rorbuene
innvedig!
Mens du nyter utsikten og beundrer det vakre og ville landskapet kan du
i ny og ne kaste blikket på bildene og drømme deg tilbake til fiskernes
harde liv og virke!
Klikk her for å
se et slides show med flere gamle bilder.
Innseilingen til Lofoten
Rorbusuiter - en svunnen tid!
|
Fjellet Vågakallen
... s om dominerer den fantastiske utsikten er 942 m.o.h.
Er du fjellvant kan fjellet bestiges uten klatreutstyr, men
kjentmann anbefales! Liker du utfordringer kan Vågakallen også
bestiges på steder hvor klatreutstyr er høyst nødvendig!
Fjellet er omspunnet av mystikk og sagn. I gamle dager trodde
enkelte fiskere at dette var et av verdens høyeste fjell! Her finnes
historier om Troll og var du første reisgutt (skårunge) under
Lofotfisket skulle du alltid ta av deg hatten og hilse på Vågakallen
for at fisket skulle bli bra! Her følger et sagn med Vågakallen i en
av hoverollene!
Sagnet om
Nordlandsfjellene
De sju søstre og Lekamøya var hos Landego-kjerringa. Jentene
danset og lekte i havet utenfor Landego. Dette fikk Vågakallen se,
og han ble øyeblikkelig forelsket i Lekamøya.
Vågakallen tok hesten sin og red over Vestfjorden for å få tak i
Lekamøya. Jentene ble redde, og la på sprang sørover for å slippe
unna. De var raske, og Vågakallen skjønte at han ikke ville greie å
ta dem igjen. Da ble han sint, og tenkte at hvis ikke han kunne få
Lekamøya, skulle ingen andre det heller. Suliskongen så pila
som Vågakallen skjøt etter Lekamøya. For å berge henne, kastet han
hatten sin sånn at pila skulle treffe den i stedet. Pila gikk
gjennom hatten og datt ned i havet litt lenger bort. Akkurat
samtidig kom sola opp, og alle ble til stein. Suliskongen sitter
fremdeles oppe i Sulitjelma og Landegokjerringa sitter på Landego.
Vågakallen ble til stein, og hatten til Suliskongen ble til
fjellet Torghatten ved Brønnøysund. Pila ligger ikke så langt unna. De syv
søstre finnes utenfor Sandnessjøen, og Lekamøya på Leka.
|
